New Zealand

Jeg synes det er litt kjedelig å lese hvordan en vin smaker for andre.  For meg er vin en personlig nytelse, og selv om jeg synes det er spennende å lese om vin synes jeg ikke vinanmeldelser gir meg så mye.  Det er vel også grunnen til at denne bloggen ikke er en oppramsing av viner, men mer en skildring av veien dit.

Og på denne veien lærer jeg litt.  Det er jo hele poenget.  Og jeg lirer av meg mye tull som jeg senere tenker "goshameg, sa jeg virkelig det??".

Nå har jeg tenkt meg ut på tynn is, jeg skal skrive om New Zealand.  Meget mulig at jeg leser dette om 6 måneder og tenker "wow, så feil du tok", men men, jeg tar sjansen!

Vinproduksjon på New Zealand startet i 1816 og kommersiell produksjon skjer allerede i 1830.  Dette høres kanskje sent ut, men tatt i betraktning at i 1990 hadde nesten ingen hørt om vin fra New Zealand, og idag er det en av de aller beste vinland i verden, har det vært en lang periode hvor lite har skjedd.

Det var et litt oppsving på begynnelsen av 1900-tallet når imigrering fra det som idag er Kroatia og Slovenia er høy.  Dette var mennesker som var vant til å lage og drikke vin, og de tok med seg sin interesse for vin til New Zealand.  Vinen ble rett og slett bedre.

Men gleden ble kortvarig.  I god-gammel Senterparti-ånd bestemte New Zealand seg for at all denne utenlandske vinen utgjør en alt for stor konkuranse, så de innførte tollbarrierer som gjorde det nesten umulig å importere vin.  Høres ut som en god ide, beskytte sine egne før vi handler med utlendingene, ikke sant?

Nei, ikke så veldig.

Fordi det som da skjedde var at uten konkuranse så tok vingårdene livet ganske med ro.  Kvalitet var jo ikke såååå viktig, det er jo ikke som om kundene våre har et valg.  De er jo helt enkelt nødt til å kjøpe fra oss.

Resultatet var at folk sluttet å drikke vin, enkelt og greit.  Forbruket av vin falt kraftig, de søkte andre kilder for alkohol eller bare brus.

Mot slutten av 70-tallet liberaliserte New Zealand lovene sine, og igjen kom det konkurranse utenfra.  Lokale produsenter måtte begynne å følge med i timen.  Og det gjorde de!  I 1985 sendte Ernie Hunter, en vinprodusent fra New Zealand, sin Sauvignon Blanc til Sunday Times sin årlige vinfestival, og de vant første plass, og ikke nok med det, men de gjentok bedriften neste år.

Nå er New Zealand her for å bli!

Inn kommer Cape Mentelle, en produsent fra Australia med distribusjon og markedsføringskraft, de kjøpe litt jord i Marlborough Valley (samme område 2 av vinene vi drakk igår kom ifra), og starter opp Cloudy Bay, og eventyret var igang.  Idag eies Cloudy Bay av LVMH (Moet Hennessy Louis Vuitton), et mega-konglemorat som spesialiserer seg på luksusprodukter, og Souvignon Blancen deres selges på polet for 430,- per flaske.  2/3 av all vin produsert i New Zealand går idag til eksport.

I tillegg til å være en veldig stor leverandør av vin, er det også et foregangsland både i stil og format.  I 2001 tar en av de store og høykvalitetsleverandørene steget over til skrukorker, og idag er over 90% av vin fra New Zealand tappet på flasker med skrukork, helt klart ledene i verden på denne trenden også.

Skrukorker brukes for å forhindre "korking" som du enkelt kan lukte på en vin hvis den lukter gammel kjeller.  I tillegg slipper kork igjennom luft og det er ikke alltid man ønsker det, enkelte viner blir dårligere av luft selv i så små mengder.  Dette kalles på "vinspråket" oksidering.

Marlborough Valley er fortsatt kjernen i New Zealand i en vinsammenheng, men har fått selskap av veldig gode områder som Central Ontago med sin Pinot Noir, Martinborough, Hawkes Bay og Gisbourne i tillegg til Marlborough.

Så neste gang du skal kjøpe en vin, prøv en New Zealander.  De er generelt veldig friske og gode representanter for sin drue og jeg har enda til gode å smake en dårlig en.